Redação nota “10”

Redação nota “10”

Conforme prometido no post anterior, aqui está a redação que me rendeu nota máxima tanto no conteúdo como no uso do idioma. As palavras em vermelho são os erros corrigidos. Estou muito ocupada, mas hoje vou tentar atualizar o blog.

Dialektens diktatur

 

 

       Thore Roksvold skriver i sin artikkel ”Norsk mediespråk” i Språknytt 1/1998: ”Den viktigste språkutviklinga som etter mitt syn har skjedd i de 25 åra Språkradet har eksistert, er at det nå er blitt gjengs å bruke dialekt i radio og fjernsyn”. Det må være bare i Thores syn at dette betyr språkutvikling.

I norskboka står det at Norge har hatt mange forskjellige dialekter på grunn av dalene som gjorde at transport og kontakt med folk fra andre steder i landet ble nesten umulig. Slik var situasjonen for tre, fire hundre år siden. I det siste hundreåret  har transportteknologi oppnådd en så stor fremgang at det er mulig å reise fra Kirkenes til Oslo på tre timer med fly. Daler, fjell og lange vintere kan slett ikke brukes som forklaring. Likevel har Norge, etter årtusenskiftet, ”like mange dialekter som det finnes steder” (Hallgeir Opedal, Dagbladet, 19.02.2000). Et land som er 386.433 km2 stort  og hvor 4.717.982 mennesker bor ifølge Wikipedia. 

Før jeg kom til Norge, trodde jeg at folk enten snakket bokmål eller nynorsk. Da jeg kom hit, oppdaget jeg at bokmål og nynorsk derimot er skriftlige språk. Det er ingen nordmann som snakker rent nynorsk eller rent bokmål. Likevel, er disse to landets ”offisielle språk”. Det betyr at dialektene er landets ”uoffisielle språk”. Det kan virke som om Norge er bebodd av forskjellige stammer, hver med sitt språk.  

Nordmenn påstår at dialektene er deres kulturarv og bærer deres forfedres minne. Jeg synes at det finnes andre måter å bevare kulturarven. Bunadene for eksempel. Det følgende innlegget på Hitra-Frøya lokalavis sine nettsider fra 07.02.08 er skrevet på hitterværing: ”Æ fatte itj. Vedtaket e gjort. D HAR ITJ NÅ Å SI ka dåkk syns!? Enn om dåkk brukt energien dåkkers på nå anna ætte kvart….?” På bokmål tilsvarer det: ”Jeg fatter ikke. Vedtaket er gjort. DET HAR IKKE NOE Å SI hva dere synes!? Tenk om dere brukte energien deres på noe annet etter hvert…?”. Da ser vi at mange bruker dialektene sine også som skriftlig språk. Ville en finnmarking eller en sørlending tørt å si noe og beriket denne nettdebatten slik Roksvold argumenterer for?

Derfor mener jeg at alle dialektene i Norge burde avskaffes, selv om jeg vet at det trolig er en for stor utfordring. Det kan sammenlignes med at regjeringen skulle tvinge brasilianere til å plutselig begynne å snakke portugisisk fra Portugal. Likevel er det min hjertesak at nynorsk burde innføres som landets både muntlige og skriftlige språk. Nynorsk nærmer seg de fleste dialektene og omsider ville Ivar Aasens verdifulle bidrag til Norges historie blitt anerkjent. Mange kan påstå at det er vanskelig å vende seg til å forandre språket fra dialekt til nynorsk. Fra jeg kom til Norge måtte mannen min venne seg til å snakke bokmål med meg. I starten fant han dette vanskelig. Nå har han derimot blitt så vant til det, at det er en utfordring å snakke dialekt med meg selv om jeg ber ham gjøre det.

       Jeg har ofte sett at dialektene blir framstilt i media på en humoristisk måte. Når en komiker som snakker nordlending er på tv, kommer bildet av en dum person. En som snakker trøndersk er treg. En som snakker bærumsdialekt er sossete. Det er ikke akkurat hva Roksvold påstår når han skriver at ”Dialekter blir ikke lenger latterliggjort i egenskap av dialekter – slik de ble før”. 

Bruken av dialektene er også en ekskluderingsfaktor for innvandrere. Norge tar imot flere og flere utlendinger hvert år, og det er vanskelig for oss å lære bokmål eller nynorsk på skolen og høre på dialekt når vi prøver å øve språket i butikken. I en samtale jeg hadde med to jenter som tok norskprøven for innvandrere sammen med meg forrige uke, spurte jeg dem om de ville etter hvert lære dialekta derfra de bor. En av dem svarte at mannen hennes vil at hun skal bare snakke bokmål fordi det høres ikke naturlig ut for en innvandrer å snakke dialekt. Hvis mange tenker som mannen hennes,  er det ikke anbefalt for en utlending å bruke dialekt, fordi det kan bli tolket som en fornærmelse.

       Men det er ikke bare utlendinger som opplever problemer ved å snakke dialekt. Adresseavisen 2. februar 2008 skriver at da Oslo-født advokat Abid Q. Raja var i Trondheim tingrett for å forsvare mannen som var siktet for en drapssak, gjorde han en stor tabbe. Han brukte nordnorskdialekten til aktor Kaia Strandjord for å gjenfortelle noe hun hadde sagt. Hun tok det som ”mangel på respekt” og Raja fikk senere to drapstrusler gjennom mobil og epost. Når en nordmann fra Oslo ikke kan snakke nordnorsk dialekt fordi han har lyst til det, ser jeg ikke ”ei stor demokratisk nyvinning”, som Roksvold hevder i artikkelen sin. I dette tilfelle kan derimot bruk av dialekter, i ytterste konsekvens, resultere i tap av menneskeliv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *