Mais um 10!

Mais um 10!

Ontem recebi minha novela e a nota. Mais um 6, o 10 norueguês! Abaixo está o texto. Eu escrevi a história com base em uma pintura de Salvador Dali que mostra uma mulher de costas, debruçada em uma janela com vista para o mar. A Anne-Brit escreveu isso na folha de avaliação:

“Teksten din grep meg slik at jeg begynte å gråte da jeg leste den. Den er så vakker.”
(“Seu texto me comoveu de tal modo que eu eu comecei a chorar quando o li. Ele é tão lindo.”)

 

 

Havet er vitnet

 

 

Hvinet av bussens bremser var ubehagelig å høre på, like ubehagelig som å sitte på det nedslitte setet i seks timer. Hun kjente seg igjen i den lille fiskerlandsbyen hun hadde tilbragt tjue av sine førti år.

 

– Tjue år…

 

Hun hadde med seg bare veska og et lyseblått silkeskjerf hun fjernet fra halsen sin for fire timer siden, da heten overvant motesansen. Etter noen skritt kunne hun få et glimt av sjøen. Himmelen var skyfri og vannet var like blått som hennes drakt. Hun gikk langs gata og stoppet ved huset. Det huset hvor de skulle treffes. Hjertet banket fortere nå. Hun kikket på uret sitt.

 

– En time til – tenkte hun.

 

Foran husets inngangsdør ble plutselig alle minnene klarere. Den kvelden foreldrene fant ut at hun hadde et forhold med ham. Alle de bitre ordene, alle truslene.

 

– Jeg vil heller være død enn å se deg sammen med en fattig ufyselig fisker!

 

Hun tok den gamle, litt rustne nøkkelen ut av veska og åpnet døra. Huset var tomt og støvet hadde tatt over alle hjørnene. Hun følte også at tristhet overtok kroppen hennes det øyeblikket hun satte føttene inn i stua.

 

De blå gardinene hang fremdeles på vinduene. De hadde mistet sin skarpe blåfarge, allikevel beskyttet de fortsatt stua fra det ustoppelige sollyset. Hun beveget seg mot vinduet og dreide den glemte, sovende vindusvrideren.

 

Umiddelbart var stua fyllt med varmen fra sola, og hun fikk se den svære, stille sjøen foran seg. Vannets dansende, beroligende lyd gjorde at hun merket hvor sliten hun var etter bussturen.

 

– Jeg må se ham. Jeg orker ikke en dag til uten ham.

 

En mild bris rørte hennes ansikt og sjølukten brakte med seg andre minner. Den dagen familien dro derfra for å ikke komme tilbake. Alle tårene hun hadde gråt, alle årene hun hadde ventet. Den dagen deres liv krysset hverandre igjen på en gate for fem år siden.

 

– Er du glad, Isa?

 

– Jeg har fått en familie. De sier at dette er glede.

 

– Du har ikke svart mitt spørsmål.

 

– Hva med deg? Er du glad, Pedro?

 

– Nei. Jeg tror ikke på glede. Ikke etter at de tok deg fra meg.

 

Tårene begynte å rulle fra øynene hennes.

 

Hun kunne ikke snakke, hun kunne ikke tro på at de hadde funnet hverandre.

 

– Isa, ville du gi alt opp for meg?

 

– Pedro…jeg har en familie…

 

– Du svarer aldri på det jeg spør om!

 

Hun ville svare ja, men hun var ikke modig nok.

 

– Jeg trenger tid, Pedro.

 

– Fem år. Du har fem år, Isa. Om fem år, tiende mars, klokken tolv, i huset der du sto og kikket på havet den første gangen jeg så deg.

 

Hun hadde fått tiden hun hadde bedt om. Barna hadde blitt voksne. Skilsmissen. Foreldrene kunne ikke lenger bestemme for henne. Endelig var hun fri. Havet foran henne var beviset på at hun var fri. Ingenting sto mellom henne og Pedro.

 

Klokken var snart tolv. Det var så mye å erindre at hun hadde ikke holdt regning med tiden. Hun ble urolig. Om fem minutter skulle livet hennes endelig bety noe.

 

Hun gikk rundt det støvete stua og hvert skritt laget knirkende lyder. Vinduet mot havet var det beste sted å vente. Hvert sekund som gikk forventet hun at Pedro skulle åpne døra.

 

Hun unngikk å se på uret en gang til. Kanskje det hadde gått bare ett minutt.

 

– Det gikk kanskje bare to minutter. Han kommer.

 

Isa hørte at noen åpnet døra. Med et smil og tårer i ansiktet snudde hun seg.

 

Han kom nærmere med sakte, trege skritt og ga henne et brev.

 

– Jeg lovte min venn at jeg skulle gjøre ham denne tjenesten… Det var tragisk.

 

Stillheten omringet de to i stua i lange sekunder.

 

Den knirkende lyden av skritt da mannen gikk, føltes som kniver i hennes hjerte.

 

Isa gikk tilbake til vinduet. Idet hun leste brevet, forstod hun at det var hun som var for sen.

 

Og hun forstod, at livet hennes hadde gått forbi uten at hun merket det.

 

Som havet forbi huset.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *